Den norske kirke

i Kragerø kommune

Sannidal kirke Skåtøy kirke Kragerø kirke Støle kirke Hellekirken

Program

Konserter / sang og musikk

Kirkeblad


Hva vi vil

Gudstjenester og kirkelige handlinger

Diakoni

Trosopplæring

Konfirmasjon

Aktivitetstilbud


Menighets-kontorer

Kirkeverge-kontor


Ansatte


Menighetsråd

Kragerø kirkelige fellesråd


Kirker

Kirkegårder


Geografi


Linker


Kontakt oss via epost

 
 
 

Sannidal kirkes historie

   
 

Høsten 1772 ble Sannidal nåværende kirke tatt i bruk. I 1766 ble Jakob Matssøn Lund utnevnt til sogneprest i Kragerø og Sannidal. Sannidal hadde verken egen prest eller klokker på denne tida ettersom bygda var anneks til Kragerø 1732-1868 (før det var Sannidal anneks til Bamble fram til 1732).

Jakob M. Lund var en ildsjel. Han var en 44 år gammel trønder som i tillegg til teologien hadde studert medisin og anatomi, og han var den første som utførte vaksinasjon mot kopper her i landet. Lund var også èn av initiativtakerne til at det aller første skolemøtet i Sannidal ble holdt 21. januar 1777; det var da en skoleordning for bygda kom i gang.

Lund må ganske snart etter sin tiltredelse ha sett at den gamle stavkirken var i en elendig forfatning, og at noe drastisk måtte gjøres. Den var flere steder åpen ved listene og sammenskjøtingene, noe av golvet var sunket og ned­falt, og de utvendige svalene var falleferdige. Mange steder på taket hadde teglsteinen blitt borte, så kirken kunne Ikke holdes fri for vann når det regnet.

Sannidal stavkirke på førekristen grunn

Sannidal stavkirke hadde blitt bygget om­kring år 1200, og den var Innviet til den hellige Laurentius, en romersk diakon som led martyr­døden på bålet under kristendomsforfølgeIsene under keiser Valerian i år 258 e. Kr. Første gang kirken er omtalt i bevarte kilder, er i biskop Eysteins jordebok, «Den røde bok», fra 1398.

Da er den omtalt som «Moo kirkia j Sandhauka dale». Eystein Aslaksson var biskop i Oslo fra 1385, og han satte seg bl.a. fore å bringe orden i bispestolen og kirkens forfalne økonomi, og under sine årlige visitasreiser samlet han materiale til en fullstendig fortegnelse over alt jorde­gods som kirken (klostre, geistlige embeter og enkelt­kirker) elde i Oslo bispedømme. Denne jordeboka fikk på 1500-tallet et rødt bind, derav navnet «Den røde bok». Stavkirken lå på gården Mos grunn. Slike gårder med usammensatt navn som beskriver naturforholdene, er gjerne de eldste i ei bygd. De lå ofte på sandholdig, grusrik og selvdrenerende morenejord.

Stavkirken var plassert på den lille haugen like sør­vest for nåværende kirke, og det er naturlig å gjette at et gudehov hadde ligget der i hedensk tid.

Hedendommen omfattet et mylder av forskjellige trosforestillinger. Det kan i århundrer før 1000-tallet ha foregått såkalte «blot» på dette stedet i Sannidal; det var det de offentlige kult­festene ble kalt, de som samlet flere folk enn dem som hørte til gårdens nærmeste fellesskap. Å «blote» betyr forøvrig å «styrke», og de som skulle styrkes, var maktene, først og fremst gudene.

I Håkon den godes saga beskriver Snorre hvordan et slikt «blot» foregikk, og det er fristende å sitere litt derifra:”Etter hedensk skikk skulle alle bøndene komme dit hvor hovet var når det skulle være blot, og de skulle ta med seg dit alt det de trengte av mat og drikke så lenge gildet stod på. Alle skulle ha med øl til dette gildet; det ble også slak­tet allslags småfe og likeså hester, og alt blodet som kom av dem, ble kalt laut. De farget gudefigurene og veggene i hovet innvendig og utvendig helt røde av blod. Slaktet skulle de koke til mat for gjestene. Det skulle være ildsteder langs midtgolvet i hovet og kjeler over dem. En drikk skulle bæres omkring ilden, og den som holdt gildet og var høvding, skulle signe drikken og all blotmaten. Først skulle Odins skål komme - den drakk de til seler og makt for kongen sin - og så kom Njords skål og Frøys skål til godt år og fred. Noen drakk også ei skål for sine frender.”

Innføringen av kristendommen var ikke bare et religionsskifte der gamle guder ble erstattet av en ny. Det betydde også en nesten fullstendig omlegging av alle Iivets forhold - både for det enkelte menneske og for samfunnet. De hedenske hovene ble enkelte steder omgjort til gudshus; andre steder ble det gamle hov tilintetgjort. Vi går ut fra at stavkirken ble bygget der hovet hadde stått. Stavene som har gitt disse bygningene navn, er egentlig de store søylene eller stolpene som vi finner inne i kirken og som rer hele taket. Stavbygninger hadde nordmennene bygget tidligere også; stavkirkene kom med kristendom­men. Av opprinnelig rundt 1000 stavkirker i Norge er i dag 28 bevart.

Stavkirken i Sannidal var bygget av stolper reist med planker mellom og med sviller under. Rundt hele kirken gikk en svalgang. Dessuten hadde den tårn, og taket var tekket med spon, seinere teglstein. Inne i stavkirken var det mørkt; bare framme i koret ved alteret brant vokslys. Dessuten var det kaldt, og det var ingen benker å sitte på, så menigheten stod mens presten prekte. Liturgien var på latin, så folk skjønte ingenting av den! Til denne kirken kom folk både fra Sannidal, Skåtøy og Kragerø i flere hundre år. I 1537, da reformasjonen ble innført, ble røkeIseskar, vievannsfat og helgenbilder fjer­net, men stavkirken ble stående.

Stavkirkens betydning og tilstand på 1600- og 1700-tallet

Først i 1651 fikk Kragerø egen kirke, «Christi kirke» (som stod til 1870 da den nåværende ble bygget). Da ble det mindre søkning til Sannidal stavkirke, der det ble holdt preken annenhver søndag. Men til hvilken kirke skulle folk fra øyene i Kragerøskjærgården dra? Mange av dem valgte Christi kirke i Kragerø fordi de fant det lettere å dra dit enn å ro den lange veien til Kil. Det var mye strid om dette, især i de første tiårene av 1700-tallet.

Den residerende kapellan i Kragerø, Tønder, ble f.eks. St. Hansdagen 1723 møtt med hånlatter og uro under gudstjenesten i Sannidal. Ingen ville heller ofre til presten, som etterpå konsekvent nektet å preke i Sannidal. Prost Alstrup Bamble måtte deretter selv preke i Sannidal. Fra 1732 ble imidlertid forholdene lettere, for da ble Kragerø og Sannidal skilt fra Bamble. Forøvrig ble Sannidal eget prestegjeld først 11868, så i perioden 1732 -1868 var det presten i Kragerø som også var prest i Sannidal (1868-1878 var Skåtøy anneks til Sannidal).

Etter den store nordiske krig 1700-1721 var stats­kassa tom, og for å rette på pengemangelen solgte kongen, Frederik 4., mange av kirkene og mye av kirkegodset i Norge. I 1724 kjøpte Peder Alstrup, prosten i Bamble, alle 18 kirkene i nedre Telemark, deriblant Sannidal stavkirke, for 2625 riksdaler. På samme tid var inntekten bare av Sannidal stavkirke, dvs. landskyld, tiende, leieinntekter m.m., gjennomsnittlig 160 riksdaler i året. Det var selvfølgelig også utgifter, f.eks. til brød, vin, vokslys, skatter, ornamenter, klær og diverse reparasjoner.

Det kom imidlertid inn mer enn det gikk ut, og det var muligens det som fikk 20 bønder i Sannidal og Skåtøy til å kjøpe kirken tilbake av prost Alstrup for 500 riksdaler, noe de gjorde i 1738. Som vi nevnte innledningsvis hadde vedlikeholdet av kirken da vert forsømt i mange år, så den var i en elendig forfatning. De nye eierne satte kirken i god stand igjen, men i lengden ble det for kostbart for dem å vedlikeholde den gamle kirken, og sogneprest Jakob Matssøn Lund søkte i 1769 om lov til å flytte kirken. Man ble imidlertid ikke enig om det skulle foretas reparasjon eller settes opp et nybygg.

I 1770 ble stavkirken etter hvert revet, og man begynte på tømra til en ny kirke. Formell tillatelse til dette kom ikke før i mai 1772, og i september samme år var det nye kirkebygget ferdig.

Evangelister, figurer fra Sannidal stavkirke

Hvor kan vi se deler av Sannidal stavkirke i dag?

I våpenhuset, ved døra inn til nåværende kirke, står de utskårete portalene (stolpene) fra stavkirken. Disse har såkalte dragestilornamenter. Disse stolpene ble funnet under reparasjonsarbeider i 1915, og de lå da under kirke­golvet.

Dessuten er inngangsdøra til stavkirken utstilt i våpenhuset. Den er utstyrt med middelalderske smijerusbeslag, to kraftige jern som greiner seg ut i endene. Den har også nøkkelskilt og ringskilt med vakkert smidde bladgreiner. Dørringen er utstyrt med dyrehoder, og en lang jernøkkel henger der.

På døra henger også en jernstav som er en rest etter det alenmål som alltid hang på kirkedøra dit folk kunne gå når de selv trengte et riktig lengdemål. Hvert prestegjeld hadde sitt offisielle lengdemål.

Døpefonten, som enda er i bruk, ble overflyttet fra stavkirken. Den har antagelig kommet fra Gotland en gang på 1200-tallet. Den er i slipt kleberstein. To toarmede lysestaker i bronse fra 1400-tallet, i gotisk stil, er meget verdifulle. Her finnes også to mindre lysestaker i bronse, fra tidlig på 1600-tallet.

Altersølvet fra stavkirken er nedlåst til daglig. Dette er selvfølgelig også svært verdifullt, og noe av det har sin egen historie. En vakker, oval brødeske av sølv ble gitt som gave til stavkirken som takk for en mirakuløs redning av skipet «Patriarchen Jacob» av Kragerø utenfor Hollandskysten i 1703. Denne historien samt navnene til skipperen, Jacob Jensen, og rederne er inngravert.

Ei vinkanne i sølv ble i 1708 gitt «til Guds aere og Sannichedals Kirches Prydelse paa Alteret» av skipper Olle Nielsøn og begge sønner Niels og Jon Olesøn samt sju andre personer. Det er et elegant barokkarbeid med tut og hank laget av gullsmed Ole Olsen i Kragerø i første halvpart av 1700-tallet.
Atskillige rester av stavkirken ble brukt i golv og tak i den nye kirken.

Krabber en i dag under midten av kirken, vil en se at undergolvet hovedsakelig består av veggplanker fra stavkirken. Noen har den tjærete utsida ned mens andre har den dekorerte innsida vendt ned. Flere av plankene har delvis og godt bevart bemaling som er pent og klart utført i flere farger. Bia. kan en se rester av figurer og et ansikt med bart. Her er rankeornamenter og noe som ser ut som en slags slir. Dessuten kan en se tydelig malte kors og bruddstykker av skrift, som er i sort på hvit bunn.

Da det ble foretatt forandringer i nåværende kirke i 1843, ble en del saker fra stavkirken plassert på kirkeloftet. Derfra ble de i 1902 sendt til Norsk Folkemuseum, der prekestolen og altertavla i dag er utstilt i kirke­samlingen.

Prekestolen

var fargerik å se på. Den var i rødt, grønt, gult, hvitt og lyst blått. I to av feltene var det malte blomstervasemotiver. Søylene var marmorert. Innskriften er i dag bare delvis synlig, men årstallet er klart: 1621. Da ble prekestoler gitt til kirken av Mads Ottersen.

Himlingen over prekestolen var også fargerik, og den hadde englehoder med forgylt hår. Den har denne innskriften: “Denne Crone Hauer Sall. Olle Wesmundsen Aasen ved sine Søner Bekoste og forærrit TiI dene Kierke, gud til ære, Prædikestolens prydelse, og Dem til aidmindelse. Anno 1708”. Dette var antagelig OIav Wilumsen på Åsen, født 1633 og død 1704, hvis to sønner kanskje har bekostet himlingen etter farens død ved å minne ham da de gjorde opp boet ca. 1708.

Altertavle fra Sannidal stavkirke, 1640. Nå på Norsk Folkemuseum.

Altertavla

var også i mange farger: rød, hvit, blå og grønn. Dessuten var den forgylt. Den bærer denne innskriften: “Denne Taffelle haffuer Mads Ottessøn ladet bekoste til Guds ære. Anno Domini 1640”. Øverst på altertavla er oppstandelsen framstilt med Kristus i sentrum med gul glorie, hvitt Iendeplagg og brunt hår. Soldatene rundt er i røde, bIå og gule kapper. I feltet under sees nattverden. Der er Kristus i gul kjortel og de andre i blå, gule og røde kapper.

Hvem Mads Ottessøn, som bekostet både prekestoler og altertavla, var, er det ingen som vet med sikkerhet, mer det er mulig han er identisk med Mads Olufsen som ca. 1640 var stor trelasthandler og sagbrukseier i Kragerø distriktet.

Prekestolen og altertavla er i dag altså utstilt på Norsk Folkemuseum, mens andre saker fra Sannidal stavkirke er lagret der inne. Det gjelder den omtalte himlingen, seks vokslys, åtte figurer som framstiller Adam og Eva og de fire evangelistene, og en bIå- og hvitmalt forgylt lesepull til prekestolen.

Sannidal nåværende kirke

Den nye kirken stod ferdig 1 september 1772. Det ei en tømret korskirke, bordkledd utvendig og hvitmalt Tømrete korskirker var den vanlige kirketypen på 16- og 1700-tallet på våre kanter. Typen var inspirert av kirkearkitekturen ute i Europa, men den ble også tilpasset norsk trebyggingstradisjon og fikk sitt lokale preg. Sannidal kirke hadde tydelig Christi Kirke i Kragerø som forbilde.

Det kostet selvfølgelig mye å bygge en slik kirke, mer kirkebygg ble prioritert høyt for 200 år siden. Det var personlige givere som kom med de fleste og største bidragene. Den nye kirken kostet i alt 1.100 riksdaler.

Kirken var altså ferdig i 1772, og i 1774 ble den overdratt til bygdefolket mot at disse skulle holde den ved like. Kirkeporten ble oppført i 1796, og i 1803 ble tårnet reist.

Like etter 1910 var en komité i sving fordi mange ville flytte kirken til et mer sentralt sted i bygda. I 1915 besluttet man imidlertid isteden å reparere kirken der den stod. Tårnet ble skiftet, og golvbjelker og taktekking likedan.

Seinere har kirkegården blitt utvidet, lindetrær plantet og gressplen sådd. I 1921 ble elektrisk lys innlagt i de gamle parafinlampene.

Under okkupasjonen, i 1943, foretok Sannidal menighetsråd under aktiv ledelse av sogneprest Torkell A. Tande en storstilt forbedring av kirkens ytre. De store vinduene ble tatt ut, åpningene ble ført tilbake til opprinnelig størrelse og blyglassvinduer satt inn.

Kirken ble fargerestaurert i 1951, og i 200-års-jubileumsåret 1972 ble det foretatt utvendig maling. Inngangsporten til kirken i dag er i norsk eik og kjøpt for gavemidler fra Sannidal og Skåtøy Sparebank. Den er tegnet av arkitekt Borchsenius i Porsgrunn.

Våpenhuset ble restaurert i jubileumsåret 1972 etter forslag fra Riksantikvaren. Foruten de omtalte stavkirkesakene kan vi i våpenhuset se utstilt en gravplate støpt ved Mørland jernverk i Kjølebrønd, det eneste synlige som er igjen derfra. Dette jernverket var i drift fra 1641 til 1665. Gravplata er fra 1643, og det står «Anna Krefting» på den. Det var antagelig kona til Herman Krefting, som drev jernverket de første årene.

Selve kirkerommet, skipet,bar form som et kors; derav navnet korskirke. Dette innebærer at kirken også har et tverrskip.

I 1883 fikk kirken nye benker istedenfor de gamle innelukkede og ubekvemme stolene. Som en spesiell ting kan nevnes at Kirketilsynet i 1901 anskaffet 50 spyttebakker. Kirketjeneren hadde helt til 1940-årene jobben med å skifte sagmugg i dem etter hver gudstjeneste.

Orgel fikk kirken først i 1888. Det var tysk og hadde seks stemmer. I 1952 ble et nytt orgel tatt i bruk, og det hadde tolv stemmer. Kirkeskuta, som henger ned fra taket, er gitt som gave av skipsfører Stian Saltbodtangen på 1700-tallet. Han kjøpte den i Amsterdam, og den bærer denne byens våpen i akterspeilet: tre hvite kors på rød bunn. Skuta er en hollandsk 1600-talls krigsskiptype.

Prekestolen er gitt av Knut Knutsen Dobbe i 1840. Den er laget først på 1800-tallet i en forsinket Louisseize stil med antikke forbilder. Den har rosetter og perlerader og er skåret ut av Peder Olsen, som var “formskjærer” først ved Bolvig verk i Bamble, deretter på Froland verk og så ved Egelands jernverk.

Fremst i kirken,i koret (der korsangerne satt i eldre tid), er det alterbildet som fanger oppmerksomheten. Alterbildet på altertavla i Sannidal kirke ble overført fra den gamle Christi kirke i Kragerø da denne ble revet i 1870. Det er fra 1600-tallet og forestiller frelseren på korset.

På alterbordet (nattverdsbordet) ligger Frederik 2.s bibel, trykt i København i 1589, med bind og messingbeslag. Den ble i sin tid gitt av Nils Jensen Farsjø.

Øyet over alteret har malte kjeruber og stråleglans, og er muligens også kommet fra Christi kirke i Kragerø. Kirken hadde også en messehagel (opprinnelig prestens ytterplagg) fra 1795, som nå er på Norsk Folkemuseum. Den er i vinrød fløyel og ble gitt av Tyke Knutsen Langetangen og Anne Torsdatter. Deres initialer er innbrodert sammen med Årstallet.

Ellers kan nevnes at det i kirken også bl.a. finnes el dåpskanne av steintøy fra midt på 1800-tallet, et stativ til klær fra 1781 og en sølv kalk (nattverdsbeger), muligens fra 1600-tallet.

I årene etter 1814 ble sakrestiet bygd, og kirkestua ble satt opp 1848 -1850.

Vi viser ellers til heftet «Sannidal kirke og menighet gjennom 200 år», skrevet av Torkell A. Tande i 1972.

Dette er en kopi av Ragnar Grønåsens artikkel i Arven, meldingsbladet for Sannidal Historielag, nr. 50 og 51. Skrevet i forbindelse med kirkens 225 års jubileum

Tilbake til Sannidal kirke

Tilbake til Kirker i Kragerø kommune

Tilbake til Startsiden